Buldring: Forskjell mellom sideversjoner
m |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
'''Buldring''' (fra [[engelsk]] ''boulder'', «stor stein») er [[klatring]] uten tau på store steiner eller lavere klippevegger, eller kunstige formasjoner laget for å ligne slike. For å redusere risikoen for skade som følge av fall går klatrere vanligvis ikke mer enn noen få meter over bakken. Det er vanlig å |
'''Buldring''' (fra [[engelsk]] ''boulder'', «stor stein») er [[klatring]] uten tau på store steiner eller lavere klippevegger, eller kunstige formasjoner laget for å ligne slike. For å redusere risikoen for skade som følge av fall går klatrere vanligvis ikke mer enn noen få meter over bakken. Buldring er klatring i sin tilnærmet reneste form, og kan i utgangspunktet gjøres relativt trygt uten spesialutstyr. Det er likevel vanlig å benytte klatresko og [[magnesiumkarbonat|kalk]], i tillegg til en spesiallaget matte («crash pad») på bakken for å dempe støtet ved fall. |
||
Ulikt klatring med tau, hvor man definerer veien opp som en «rute», snakker man i buldring om «problemer» eller «buldreproblemer». Buldring er sport som i større grad fokuserer på høy ytelse og de enkelte bevegelsene fremfor utholdenhet som kreves i tradisjonell klatring. Buldring er en sport i seg selv, men brukes også som effektiv trening for klatring med tau. |
Ulikt klatring med tau, hvor man definerer veien opp som en «rute», snakker man i buldring om «problemer» eller «buldreproblemer». Buldring er sport som i større grad fokuserer på høy ytelse og de enkelte bevegelsene, fremfor utholdenhet som kreves i tradisjonell klatring. Buldring er en sport i seg selv, men brukes også som effektiv trening for klatring med tau. |
||
Klatring på steiner har eksistert lenge før fjellklatring og buldring ble begreper, og har vært brukt som «trening for fjellet» så lenge man har bedrevet tindesport. I norsk sammenheng var det vanlig å trene både buldring og klippeklatring med tau på lavlandsklipper, for eksempel på [[Kolsåstoppen]] i Bærum, som forberedelse til turer i høyfjellet, lenge før klippeklatring ble et mål i seg selv. Den amerikanske klatreren [[John Gill]] regnes som pionér for buldring som en selvstendig gren av klatringen på 1950- og 1960-tallet. |
Klatring på steiner har eksistert lenge før fjellklatring og buldring ble begreper, og har vært brukt som «trening for fjellet» så lenge man har bedrevet tindesport. I norsk sammenheng var det vanlig å trene både buldring og klippeklatring med tau på lavlandsklipper, for eksempel på [[Kolsåstoppen]] i Bærum, som forberedelse til turer i høyfjellet, lenge før klippeklatring ble et mål i seg selv. Den amerikanske klatreren [[John Gill]] regnes som pionér for buldring som en selvstendig gren av klatringen på 1950- og 1960-tallet. Det er i dag både nasjonale og regionale konkurranser, og verdensmesterskap og verdenscup i buldring. |
||
Som i andre former for klatring finnes det egne [[gradering (klatring)|graderingssystemer]] for buldring. I Norge er det vanlig å benytte seg av standarden som er utviklet for klatringen i [[Fontainebleau]] utenfor [[Paris]], et område som er berømt for sine fine forhold for buldring. Disse gradene ligner til forveksling det franske systemet for rutegrader (et tall og bokstavene a, b og c). For lettere å skille disse systemene skrives normalt gradene for buldring med store bokstaver. Et buldreproblem gradert f.eks. 7C innebærer betydelig hardere bevegelser enn en rute gradert 7c. |
Som i andre former for klatring finnes det egne [[gradering (klatring)|graderingssystemer]] for buldring. I Norge er det vanlig å benytte seg av standarden som er utviklet for klatringen i [[Fontainebleau]] utenfor [[Paris]], et område som er berømt for sine fine forhold for buldring. Disse gradene ligner til forveksling det franske systemet for rutegrader (et tall og bokstavene a, b og c). For lettere å skille disse systemene skrives normalt gradene for buldring med store bokstaver. Et buldreproblem gradert f.eks. 7C innebærer betydelig hardere bevegelser enn en rute gradert 7c. |
||
Sideversjonen fra 15. sep. 2018 kl. 10:08
Buldring (fra engelsk boulder, «stor stein») er klatring uten tau på store steiner eller lavere klippevegger, eller kunstige formasjoner laget for å ligne slike. For å redusere risikoen for skade som følge av fall går klatrere vanligvis ikke mer enn noen få meter over bakken. Buldring er klatring i sin tilnærmet reneste form, og kan i utgangspunktet gjøres relativt trygt uten spesialutstyr. Det er likevel vanlig å benytte klatresko og kalk, i tillegg til en spesiallaget matte («crash pad») på bakken for å dempe støtet ved fall.
Ulikt klatring med tau, hvor man definerer veien opp som en «rute», snakker man i buldring om «problemer» eller «buldreproblemer». Buldring er sport som i større grad fokuserer på høy ytelse og de enkelte bevegelsene, fremfor utholdenhet som kreves i tradisjonell klatring. Buldring er en sport i seg selv, men brukes også som effektiv trening for klatring med tau.
Klatring på steiner har eksistert lenge før fjellklatring og buldring ble begreper, og har vært brukt som «trening for fjellet» så lenge man har bedrevet tindesport. I norsk sammenheng var det vanlig å trene både buldring og klippeklatring med tau på lavlandsklipper, for eksempel på Kolsåstoppen i Bærum, som forberedelse til turer i høyfjellet, lenge før klippeklatring ble et mål i seg selv. Den amerikanske klatreren John Gill regnes som pionér for buldring som en selvstendig gren av klatringen på 1950- og 1960-tallet. Det er i dag både nasjonale og regionale konkurranser, og verdensmesterskap og verdenscup i buldring.
Som i andre former for klatring finnes det egne graderingssystemer for buldring. I Norge er det vanlig å benytte seg av standarden som er utviklet for klatringen i Fontainebleau utenfor Paris, et område som er berømt for sine fine forhold for buldring. Disse gradene ligner til forveksling det franske systemet for rutegrader (et tall og bokstavene a, b og c). For lettere å skille disse systemene skrives normalt gradene for buldring med store bokstaver. Et buldreproblem gradert f.eks. 7C innebærer betydelig hardere bevegelser enn en rute gradert 7c.
Det hardest graderte buldreproblemet som er klatret pr. 2018 er den finske klatreren Nalle Hukkataivals Burden of Dreams fra 2012, foreslått grad 9A.[1] Det finnes et fåtall problemer i verden gradert 8C+. Tilsvarende for sportsklatring på tau er den hardeste ruta gradert 9c, og pr. september 2018 finnes det fire ruter gradert 9b+.
Eksterne lenker
- (en) Bouldering – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Norsk nettside for buldring.
