Hopp til innhold

Lakota

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sitting Bull, høvding og hellig mann, ca. 1831 – 15. desember 1890
Eddie Plenty Holes fra sioux-stammen, fotografert rundt 1899)

Lakota (lakotaspråk: Lakȟóta/Lakhóta) er nordamerikansk urfolk. Lakotafolket, også kjent som teton sioux (fra Thítȟuŋwaŋ), er en av de tre framtredende underkulturene til siouxfolket, med Øst-Dakota (Santee) og Vest-Dakota (Wičhíyena). Deres nåværende land er i Nord- og Sør-Dakota. De snakker lakotaspråket, Lakȟótiyapi, det vestligste av tre nært beslektede språk som tilhører sioux- og catawbaspråkfamilien.

De syv gruppene eller «understammene» til lakotafolket er:[1]

  • Sičháŋǧu (Brulé, «Burned Thighs»)
  • Oglála («They Scatter Their Own»)
  • Itázipčho (Sans Arc, «Without Bows»)
  • Húŋkpapȟa (Hunkpapa, «End Village», Camps at the End of the Camp Circle)
  • Mnikȟówožu (Miniconjou, «Plant Near Water"» Planters by the Water)
  • Sihásapa («Blackfeet/Blackfoot»)
  • Oóhenuŋpa («Two Kettles»)

Kjente personer fra lakotafolket er blant annet Tȟatȟáŋka Íyotake (Sitting Bull) fra Húnkpapȟa, Maȟpíya Ičáȟtagya (Touch the Clouds) fra Miniconjou; Heȟáka Sápa (Black Elk), Maȟpíya Lúta (Red Cloud) og Tamakhóčhe Theȟíla (Billy Mills), alle fra Oglála; Tȟašúŋke Witkó (Crazy Horse) fra Oglála og Miniconjou, og Siŋté Glešká (Spotted Tail) fra Brulé. Aktivister fra slutten av 1900-tallet og fram til dag er blant annet Russell Means (Oglála).[2]

Historie

[rediger | rediger kilde]

Opphav

[rediger | rediger kilde]
Oglala-siouxenes stammeflagg.

Sioux- og catawbaspråket kan ha hatt sin opprinnelse i den nedre regionen av Mississippi og deretter migrert til (eller har sin opprinnelse) i [[Ohio|Ohio-dalen]].[3] De var jordbrukere og kan ha vært en del av Mound Builder-sivilisasjonen i løpet av 800- og 1100-tallet e.Kr.[4] Lakotafolkets legender og andre kilder oppgir at de opprinnelig bodde i nærheten av de store innsjøene: «Stammene i Dakota før europeisk kontakt på 1600-tallet bodde i regionen rundt Lake Superior. I dette skogmiljøet levde de av å jakte, fiske og samle vill ris . De dyrket også litt mais, men lokaliteten deres var nær grensen for hvor mais kunne dyrkes.»[5]

På slutten av 1500- og begynnelsen av 1600-tallet bodde dakota-lakota-talende i den øvre regionen av Mississippi i områder som nå er organisert som delstatene Minnesota, Wisconsin, Iowa og Nord- og Sør-Dakota. Konflikter med anishnaabe- og creefolket presset lakotafolket vestover inn på De store slettene (Great Plains) på midten til slutten av 1600-tallet.[4]

Tidlig Lakota-historie er registrert i deres vintertellinger (lakota: waníyetu wówapi), billedkalendere malt på dyrehuder, eller senere registrert på papir. «Battiste Good winter count» registrerte lakotafolkets historie til 900 e.Kr. da den mytologiske Bøffelkvinnen (White Buffalo Calf Woman) ga lakotafolket en hellig pipe (White Buffalo Calf Pipe).[6][7]

Hestekultur

[rediger | rediger kilde]
Scener med kamp og hesteplyndring som dekor lakota-tipi fra slutten av 1800- eller begynnelsen av 1900-tallet.
Fredskommissærer i råd med representanter fra nordlige cheyenner og nordlige arapahoer, Fort Laramie, Wyoming, 1868.

Rundt 1730 ble lakotafolket introdusert for hester avcheyennefolket,[8] som de kalte šuŋkawakaŋ («hund [av] kraft/mysterium/vidunder»). Etter at de tok i bruk hestekulturen, fokuserte lakotasamfunnet på bøffeljakten fra hesteryggen.

I 1660 beregnet franske pelsjegere og oppdagere den totale befolkningen i siouxstammen (lakota-, santee-, yankton- og yanktonaifolkene) til 28 000 mennesker.[9] I 1805 ble lakotabefolkningen anslått til å utgjøre 8500 mennesker; den vokste jevnt og trutt og nådde 16 110 i 1881. De var en av få indianerstammer som økte i befolkning på 1800-tallet, en tid med utbredt sykdom og krigføring. I 2010 hadde lakotafolkets antall økt til mer enn 170 000,[10] av disse var det kun rundt 2000 fortsatt snakket lakotaspråket (lakȟótiyapi).[11]

Etter 1720 delte Lakota-grenen av Seven Council Fires seg i to store grupperinger, saône, som flyttet til området rundt innsjøen Lake Traverse på grensen mellom Sør-Dakota – Nord-Dakota – Minnesota, og oglála-sičháŋǧu, som bosatte seg i elvedalen James River. Men rundt 1750 hadde saône forflyttet til østbredden av Missourielven, fulgt 10 år senere av oglála og brulé (sičháŋǧu).

Black Hills

[rediger | rediger kilde]

De store og mektige landsbyene til arikaraene, mandanere og hidatsaene hadde lenge hindret lakotaene i å krysse Missouri-elven. Imidlertid ødela den store koppeepidemien 1772–1780[12] tre fjerdedeler av medlemmene av disse stammene. Lakotafolket krysset elven inn i de tørrere, kortgressede præriene på High Plains (vestlige delen av sletteområdet Great Plains). Disse nykommerne var saône, godt ryttere og stadig mer selvsikre, og som spredte seg raskt. I 1765 oppdaget et utforsknings- og angrepsparti av saônene, ledet av høvding Standing Bear, fjellområdet Black Hills (Paha Sapa), den gang territoriet til cheyennestammen.[13] Ti år senere krysset oglálaene og bruléne også Missouri. Under press fra lakotaene flyttet cheyennefolket vestover til området langs elven Powder River.[8] Lakotafolket gjorde Black Hills til deres hjem og kjerneområde.

Nasjonen USAs innledende kontakt med lakotafolket, som skjedde under Lewis og Clarks ekspedisjonen i årene 1804–1806, var preget av en fastslåst posisjon. Lakotagrupper nektet å la de oppdagelsesreisende fortsette oppstrøms, og ekspedisjonen forberedte seg på kamp, ​​men den kom aldri.[14]

Innbyrdes krig

[rediger | rediger kilde]
Lakotaenes traktat-territorium fra 1851 (område 408, 516, 584, 597, 598 og 632).
17. januar 1891: Høvding Tasunka Kokipapi («They-Fear-Even-His-Horses») i leiren til oglalastammen av lakotaene i Pine Ridge, Sør-Dakota, 3 uker etter Wounded Knee-massakren.

Noen lag av lakotaene ble den første amerikanske urbefolkningen som hjalp den amerikanske hæren i en krig mellom ulike stammer vest for Missouri, under arikarakrigen i 1823.[15]

I 1843 angrep de sørlige lakotaene pawneelandsbyen til høvding Blue Coat nær elven Loup River i Nebraska, og drepte mange og brant halvparten av jordhyttene.[16] Neste gang lakotaene påførte pawneefolket et så alvorlig nederlag skjedde i 1873, under en massakre nær Republican River, omtalt som «Massacre Canyon».[17]

En gruppe pawneer reiste langs elven, da de ble angrepet. Antallet døde varierer, men en kilde oppgir at «71 pawneekrigere ble drept og 102 kvinner og barn», foruten at de ble lemlestet, skalpert og andre brent.[18]

Krig med hvite amerikanere

[rediger | rediger kilde]

Nesten et halvt århundre senere, etter at USA hadde bygget Fort William (siden kalt for Fort Laramie) uten tillatelse på lakotaenes land, forhandlet de fram Fort Laramie-traktaten fra 1851 for å beskytte europeisk-amerikanske reisende på Oregon Trail (Oregon-ruten/sporet). Cheyennene og lakotaene hadde tidligere angrepet emigrantgrupper i en konkurranse om ressurser, og også ettersom noen nybyggere hadde gjort inngrep i deres land.[19] Fort Laramie-traktaten anerkjente lakotaenes suverenitet over Great Plains i bytte mot fri passasje for europeiske amerikanere på Oregon Trail «så lenge elven renner og ørnen flyr».[20]

Den amerikanske regjeringen håndhevet ikke traktatbegrensningen mot uautorisert bosetting, og lakotaene og andre urfolksgrupper angrep nybyggere og til og med vogntog med emigranter som en del av deres motstand mot dette inngrepet. I de amerikanske byene økte det offentlige presset for at den amerikanske hæren skulle straffe dem. Under Grattan-massakren i 1855 ble 29 soldater ble drept i kamp,[21] og som hevn angrep den amerikanske generalmajoren William S. Harney med 700 soldater den 3. september 1855 en lakotalandsby i Nebraska, og drepte rundt 100 menn, kvinner og barn. En rekke korte kamper fulgte, og i 1862–1864, da urfolkflyktninger fra dakotakrigen i 1862 i Minnesota flyktet vestover til sine allierte i Montana og Dakotaterritoriet.[22] Etter den amerikanske borgerkrigen resulterte økende bosetting av hvite på slettene, som var ulovlig, til konfliktene blusset opp på nytt og til ny krig med lakotafolket.

I den nordlige delen av Black Hills var det viktige mineraler, hvor gull var det mest verdifulle, men det var også malmforkomster av blant annet sølv, bly, og sink.[23] Hvite amerikanere trengte seg inn på området for å starte gruvedrift, men Black Hills ble ansett som hellige av lakotaene. Mellom 1866 og 1868 kjempet den amerikanske hæren mot lakotafolket og deres allierte langs Bozeman-sporet over amerikanske militære befestninger bygget for å beskytte gruvearbeidere som reiste langs ruten. Oglalaenes høvding Red Cloud ledet folket sitt til seier i bozemankrigen (også omtalt som Red Clouds krig). I 1868 undertegnet den amerikanske staten Fort Laramie-traktaten fra 1868, og utelot Black Hills fra alle hvite bosettinger for alltid.[24] Men fire år senere ble gull oppdaget der, og på nytt dro hvite inn i området for å etablere gullskjerp. Lakotaenes angrep på nybyggere og gruvearbeidere ble møtt av militærmakt utført av slike hærførere som oberstløytnant George Armstrong Custer. General Philip Sheridan oppmuntret troppene sine til å jakte og drepe bøffelen som et middel til å ødelegge indianernes livsgrunnlag.[25]

Oppbevaringsbag av skinn, glassperler, farget hestehår, tinnkjegler, og senetråd. Slutten av 1800-tallet.

Allierte grupper av lakotaere og arapahoere samt nordlige cheyenner var involvert i mye av krigføringen etter 1860. De kjempet mot en vellykket forsinkende aksjon mot general George Crooks hær i slaget ved Rosebud 17. juni 1876, og hindret Crook i å lokalisere og angripe leiren deres.[26][27] En uke senere beseiret de det amerikanske 7. kavaleriet i 1876 i slaget ved Little Bighorn ved Crow Indian Reservation (i henhold til grensene av 1868).[28] Custer angrep en leir med flere stammer, som var langt større enn han var klar over. Deres kombinerte styrker, ledet av høvding Crazy Horse, drepte 258 soldater, utslettet hele Custer-bataljonen og mer enn halvparten av regimentet ble drept eller såret.[29]

Selv om lakotaene beseiret Custers hær, fikk de og deres allierte ikke glede over seieren særlig lenge. Den amerikanske kongressen godkjente midler til å utvide hæren med 2500 mann. Den forsterkede amerikanske hæren beseiret lakotaene i en rekke kamper, og avsluttet til slutt den store sioux-krigen i 1877.[30] Lakotaene ble til slutt begrenset til reservater, forhindret fra å jakte bøfler utenfor disse territoriene, og tvunget til å akseptere statlig distribusjon av mat. De var stort sett spredte ut mellom Nord- og Sør-Dakota, så vel som andre steder rundt i USA.[31]

I 1877 signerte noen lakotaer en traktat som overførte Black Hills til USA. Imidlertid var arten av denne traktaten og dens vedtak kontroversielle. Antallet ledere fra lakotafolket som støttet traktaten er sterkt omstridt. Konflikter med lav intensitet fortsatte i Black Hills. Fjorten år senere ble Sitting Bull drept ved Standing Rock-reservatet 15. desember 1890 under et forsøk på å arrestere ham på et tidspunkt da myndighetene fryktet at han ville bli med i Ghost Dance-bevegelsen.[32] Den amerikanske hæren angrep høvding Big Foot (Si Tanka) og hans minicoujougruppe fra lakotafolket den 29. desember 1890 ved reservatet Pine Ridge, og drepte 153 av dem (andre anslag er høyere), her under også mange kvinner og barn, i massakren ved Wounded Knee.[33][34]

Lakotafolket i dag

[rediger | rediger kilde]
Lakotakvinnen Mildred «Midge» Wagner, sang på en pow wow i 2015.

I dag finnes lakotafolket hovedsakelig i de fem reservatene i vestlige Sør-Dakota:

  • Pine Ridge Indian Reservation, hjemmet til oglála, det mest tallrike av lakotastammene.
  • Rosebud Indian Reservation, hjemmet til øvre sičhánǧu eller brulé.
  • Nedre Brule indianerreservat, hjemmet til nedre sičhaŋǧu.
  • Cheyenne River Indian Reservation, hjemmet til flere andre av de syv lakotastammene, herunder mnikȟówožu, itázipčho, sihásapa og oóhenumpa.
  • Standing Rock Indian Reservation, hjemmet til húŋkpapȟa og folk fra mange andre stammer.

Canada

[rediger | rediger kilde]

Ni stammer fra dakotaene og lakotaene er bosatt i Manitoba og det sørlige Saskatchewan, med totalt 6000 registrerte medlemmer. De er anerkjent som den kanadiske urbefolkningen (First Nations), men regnes ikke som «traktatindianere», det vil si personer som tilhører urbefolkningen som har signerte en traktat med Kronen.[35][36] Som urfolk mottar de rettigheter og tilskudd gjennom avdelingen Crown-Indigenous Relations and Northern Affairs Canada. Men ettersom de ikke er anerkjent som traktatindianere, deltok de ikke i landbosettingen og naturressursinntektene.[37] Dakotafolket avviste et forlik på landrettigheter på 60 millioner dollar i 2008.[38]

Uavhengighetsbevegelse

[rediger | rediger kilde]

Lakotaene er blant stammenasjoner som har deltatt i politiske aksjoner, i okkupasjoner og foreslått uavhengighetsbevegelser, spesielt siden epoken med økende aktivisme siden midten til slutten av 1900-tallet. De la inn landkrav mot den føderale regjeringen for det de definerte som ulovlig okkupasjon og overtagelse av Black Hills på 1800-tallet.

I 1980 avgjorde USAs høyesterett i deres favør og bestemte i saken United States v. Sioux Nation of Indians å tildele $ 122 millioner til åtte grupper av sioux-indianere som kompensasjon for deres landkrav på Black Hills. Siouxene har nektet akseptere pengene, ettersom det ville innebære at de aksepterte tidligere forliket lovlig og således avslutte kravene deres om tilbakelevering av Black Hills. Pengene forblir på en låst konto administrert av Bureau of Indian Affairs og som påløper rentes rente. Fra og med 2011 har kontoen vokst til over 1 milliard dollar.[39] [40]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Lakota Indians», Nebraska Archives Online
  2. ^ Crowe, Thomas (6. juli 2022): «A well-told history of the Lakota Sioux», Smoky Mountain News
  3. ^ McMillan, R. Bruce (januar 2014): «Migration Legends and the Origins of Missouri’s Siouan-Speaking Tribes», ResearchGate
  4. ^ a b Pritzker (2000), s. 329
  5. ^ Watkins, Thayer: «History of the Dakota Tribes», Sjsu.edu.
  6. ^ «The Story of White Buffalo Calf Woman and the Gift of the Pipe», Lakota Times
  7. ^ «Lakota Winter Counts», Smithsonian National Museum of Natural History. Arkivert fra originalen 2. mars 2012.
  8. ^ a b Liberty, Margot: «Cheyenne Primacy: The Tribes' Perspective As Opposed To That Of The United States Army; A Possible Alternative To ’The Great Sioux War Of 1876’», Friends of the Little Bighorn.
  9. ^ «Sioux - Native American & Indigenous Studies», Rebecca Crown Library
  10. ^ «Native American Statistical Abstract: Population Characteristics» (PDF), California Courts (.gov)
  11. ^ «Lakota Language Now Critically Endangered», Lakota Language Consortium
  12. ^ «The Great Smallpox Epidemic», History Today
  13. ^ «Kiowas», Encyclopedia of the Great Plains.
  14. ^ The Journals of the Lewis and Clark Expedition, University of Nebraska.
  15. ^ Meyer, Roy W. (1977): The Village Indians of the Upper Missouri. The Mandans, Hidatsas, and Arikaras. Lincoln and London, s. 54.
  16. ^ Jensen, Richard E. (1994): «The Pawnee Mission, 1834–1846», Nebraska History, 75(4), s. 301–310, s. 307, spalte III.
  17. ^ Riley, Paul D. (1973): "The Battle of Massacre Canyon", Nebraska History, 54(2), s. 221–249.
  18. ^ The Chicago Tribune, Lørdag 30. august 1873; New York Times, 21. august 1873 (rapportert av William Burgess, Pawnee Indian agent)
  19. ^ Brown, Dee (1950): Bury My Heart at Wounded Knee, Macmillan, ISBN 0-8050-6669-1, ISBN 978-0-8050-6669-2
  20. ^ «Treaty of Fort Laramie (1868)», National Archives. 7. september 2021.
  21. ^ «The Grattan Fight: Prelude to a Generation of War», WyoHistory
  22. ^ «US-Dakota War of 1862», Minnesota Historical Society
  23. ^ «Black Hills», Mineralogical Society of America
  24. ^ Harjo, Suzan Shown (2014): Nation to Nation: Treaties Between the United States and American Indian Nations. National Museum of the American Indian, ISBN 9781588344786; s. 127.
  25. ^ LaDuke, Winona (1999): All Our Relations: Native Struggles for Land and Life, Cambridge, MA: South End Press, s. 141.
  26. ^ «Battle of the Rosebud (17 June 1876)», DVIDS
  27. ^ «Rosebud Battlefield State Park», Montana FWP (.gov)
  28. ^ Kappler, Charles J. (1904): Indian Affairs. Laws and treaties. Washington, bind 2, s. 998–1004.
  29. ^ «Battle of the Little Bighorn», History.com
  30. ^ Fighting for the Black Hills: Understanding Indigenous Perspectives on the Great Sioux War of 1876-1877, National Park Service (.gov)
  31. ^ Watkins, Thayer: «History of the Dakota Tribes», San José State University
  32. ^ Kehoe, Alice (2006): The Ghost Dance. Long Grove, IL: Waveland Press, Inc. ISBN 1-57766-453-1.
  33. ^ Alaina Beautiful Bald Eagle (11. desember 2019): «List of those killed and wounded at the massacre in Wounded Knee», West River Eagle
  34. ^ Buffy Sainte-Marie: «Bury My Heart At Wounded Knee», YouTube
  35. ^ «Registered or Treaty Indian status of person», Statistics Canada
  36. ^ «Indian Status», The Canadian Encyclopedia
  37. ^ Ottawa rejects claims by Dakota, Lakota First Nations, CBC News, 1. august 2007
  38. ^ «Dakota Nations reject $60.3 M settlement offer from Ottawa», The Brandon Sun, 26. juni 2008. Arkivert fra originalen 4. september 2015.
  39. ^ «Race: The Price of Penance», Time. 8. mai 1989. Arkivert fra originalen 4. desember 2008.
  40. ^ Streshinsky, Maria (mars 2011): «Saying No to $1 Billion», The Atlantic

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Andersson, Rani-Henrik & David C. Posthumus (2022): Lakĥóta: An Indigenous History, Norman: University of Oklahoma press.
  • Beck, Paul N. (2013): Columns of Vengeance: Soldiers, Sioux, and the Punitive Expeditions, 1863–1864. Norman, OK: University of Oklahoma Press.
  • Christafferson, Dennis M. (2001): «Sioux, 1930-2000», DeMallie, R.J., red: Handbook of North American Indians: Plains, bind 13, del 2, s. 821-839. W.C. Sturtevant (Gen. Ed.). Washington, D.C.: Smithsonian Institution. ISBN 0-16-050400-7.
  • DeMallie, Raymond J. (2001a): «Sioux until 1850», DeMallie, R.J., red: Handbook of North American Indians: Plains, bind 13, del 2, s. 718-760). W.C. Sturtevant (Gen. Ed.). Washington, D.C.: Smithsonian Institution. ISBN 0-16-050400-7.
  • DeMallie, Raymond J. (2001b): «Teton», DeMallie, R.J., red: Handbook of North American Indians: Plains, bind 13, del 2, s. 794-820. W.C. Sturtevant (Gen. Ed.). Washington, D.C.: Smithsonian Institution. ISBN 0-16-050400-7.
  • Hein, David (Advent 2002): «Episcopalianism among the Lakota / Dakota Indians of South Dakota», The Historiographer, bind 40, s. 14-16. [The Historiographer er en publikasjon tilhørende Historical Society of the Episcopal Church og the National Episcopal Historians and Archivists.]
  • Hein, David (1997): «Christianity and Traditional Lakota / Dakota Spirituality: A Jamesian Interpretation», The McNeese Review, bind 35, s. 128-138.
  • Parks, Douglas R.; Rankin, Robert L. (2001): «The Siouan languages». DeMallie, R.J., red: Handbook of North American Indians: Plains, bind 13, del 1, s. 94-114. W.C. Sturtevant (Gen. Ed.). Washington, D.C.: Smithsonian Institution. ISBN 0-16-050400-7.
  • Pritzker, Barry M. (2000): A Native American Encyclopedia: History, Culture, and Peoples. Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-513877-1.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Lakota&oldid=24623929»