DNA-sammensetningen i jord kan bidra til å finne gjerningsmannen i drapssaker, ifølge forskning.

Slik kan retts-genetikere bruke jord og planter til å oppklare drapssaker

Jordprøver kan avsløre om en mistenkt har vært i nærheten av offeret.

Når et drap blir begått, leter rettsgenetikere vanligvis etter såkalte «våte beviser» som kan knytte en gjenstand til en gjerningsmann.

– Det kan være sæd, spytt eller blod. Denne typen bevis er typisk ferske og inneholder mye DNA-materiale, forklarer Bo Thisted Simonsen, leder for Retsgenetisk Afdeling i København.

Slik blir DNA vanligvis analysert

Forskerne bruker for det meste STR-metoden (Short Tandem Repeat), der de måler lengden på visse DNA-fragmenter (antallet såkalte «basepar») for å lage en DNA-profil av en mulig mistenkt.

Den mistenkte kan ha avgitt spytt på en vattpinne. Lengden på de spesifikke DNA-fragmentene som finnes i spyttet, sammenlignes med lengden på tilsvarende DNA-fragmenter som finnes i bevismateriale, for eksempel sæd, blod, hudceller eller lignende på åstedet. Hvis det er samsvar, kan det brukes som bevis i saken. 

DNA-fragmentene må helst være mellom 100 og 400 basepar lange før forskerne kan si noe nyttig om DNA-profilen ved å måle lengden.

Men hvis man ikke finner en kniv med blod på, en sigarett med spytt eller spor av sæd, kan det være nødvendig å ta i bruk andre metoder. De siste årene har miljø-DNA vokst frem som et nyttig verktøy i visse typer saker.

Avslørte en mistenkt i drapssak

Metoden går ut på å lete etter DNA i miljøet, for eksempel fra innsjøer, jord, planter eller luft. DNA-typen man leter etter, kan være fra mennesker, for eksempel i form av blod som er bevart i en jordklump.

Men det kan også være DNA fra jordsmonnet, for eksempel fra bakterier, planter eller dyr som finnes hos den mistenkte. Jordsmonnet kan avsløre hvor en mistenkt har vært på et bestemt tidspunkt.

– Hvis du finner et offer på et bestemt jorde, er det en bestemt sammensetning av bakterier, planter og dyr i jordsmonnet der. Og hvis du så finner samme type jord under den mistenktes sko, er det belastende, forklarer Mikkel Meyer Andersen.

Han jobber med å vurdere DNA-bevis ved Aalborg Universitet og har blitt brukt som sakkyndig i flere rettssaker.

Jordsmonnets sammensetning var avgjørende i en kinesisk straffesak, ifølge en studie fra 2021. Forskerne brukte en jordprøve til å avsløre at den mistenkte befant seg på åstedet der en ung jente ble drept. Dette skal ha ført til at den mistenkte tilsto forbrytelsen.

DNA i jord brytes raskt ned

Men det skal som regel mer til enn en jordprøve for å konkludere med at to personer er knyttet sammen og at den mistenkte har begått en forbrytelse, påpeker Andersen.

– En mistenkt kan ha vært i samme område av helt andre grunner. Ett bevis kan som regel aldri stå alene, så man trenger flere opplysninger, for eksempel telefonsamtaler eller vitner, for å bevise skyld, sier han.

I tillegg påvirkes DNA i jord, enten det er fra dyr, planter eller bakterier, av ulike faktorer som kan påvirke jordprøvens pålitelighet.

– Om du kan bruke jordprøven eller ikke, avhenger for eksempel mye av hvordan værforholdene har vært. DNA-sporet brytes raskt ned av sol, fuktighet eller varme, sier Andersen.

Enzymer fra mikroorganismer «klipper» DNA-et i biter, noe som gjør det vanskelig å analysere og lage en sammenhengende profil.

– Men hvis jorden har vært oppbevart mørkt, kaldt og tørt i en plastpose, kan den brukes i mange måneder fremover, forklarer Andersen.

Lik i innsjøer og myrer

I tillegg til å undersøke jordsmonnet på et åsted og sammenligne det med jord under støvlene eller neglene til en mistenkt, kan miljø-DNA også brukes til å lete direkte etter menneske-DNA i innsjøer eller myrer, forteller Bo Thisted Simonsen.

– Vi har samarbeidet med politiet for å undersøke om vi kan bruke en enkel vannprøve til å finne ut om det ligger et lik i en innsjø, forklarer han.

Gjennom såkalt DNA-sekvensering kan rettsgenetikerne kartlegge hvilke typer organismer som finnes i en innsjø eller myr.

DNA-sekvensering i miljø-DNA

Når man analyserer jord- og planterester for å lage en DNA-profil, bruker man ikke den typiske STR-metoden med måling av lengden på spesifikke DNA-fragmenter.

DNA-fragmentene i jorda er vanligvis svært korte, og de brytes og klippes i stykker av ulike mikroorganismer.

Derfor brukes DNA-sekvensering, der man først leser av bokstavene (basene) til alle DNA-fragmentene i prøven og deretter forsøker å finne ut hvordan de kan være beslektet (eller hvilken biologisk organisme de tilhører).

DNA består av fire ulike baser, som hver er merket med en bokstav, GATC:

G = guanin

A = adenin

T = tymin

C = cytosin

DNA består av to tråder som basene sitter på. Adenin sitter alltid overfor tymin, og guanin sitter alltid overfor cytosin.

Men når DNA-et brytes opp, kan de to strengene ha blitt skilt fra hverandre. Takket være den faste A-T- og G-C-bindingen kan man begynne å sette DNA-et sammen igjen og lage en DNA-profil.

Sekvensen av baser i DNA-et er satt sammen på én måte for mennesker, men på en annen måte for dyr, planter og bakterier, forklarer Bo Thisted Simonsen.

– Metoden gjør det blant annet mulig å skille DNA fra bakterier, planter og dyr fra menneske-DNA. På den måten kan vi relativt raskt få en oversikt over om det finnes DNA fra offeret i innsjøen, i stedet for at politiet må bruke timevis på å dykke og lete etter liket, sier Simonsen.

Fortsatt mange usikkerhetsmomenter

Men selv om metoden har sine fordeler, krever den noen spesielle forutsetninger, ifølge Anders Johannes Hansen, avdelingsleder ved Globe Institute ved Københavns Universitet, som jobber med miljø-DNA.

– Det er ikke et rutineverktøy man bare bruker på et åsted, slik det er i dag. Politiet må være overbevist om at liket befinner seg i en bestemt innsjø før det gir mening å analysere DNA i en vannprøve, forklarer han.

Årsaken er at DNA-et i vannet kan endres på grunn av vannutskiftning som følge av regn eller fordampning eller endringer i vannets pH-verdi som følge av enten kaldt eller varmt vær.

Det er fortsatt mange usikkerhetsmomenter ved metoden, og derfor brukes den ikke systematisk i straffesaker i Danmark, forklarer Bo Thisted.

– Den har absolutt potensial, men før vi kan ta metoden i bruk på Retsgenetisk Institut og i rettssaker, må den gjennomtestes. Det er en lang vei å gå, sier Simonsen.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no. Les originalsaken på videnskab.dk her.

LES OGSÅ

Få med deg ny forskning

Powered by Labrador CMS