Rjukanbanen: Forskjell mellom sideversjoner

Rjukanbanen
	Veterantog for Rjukanbanens 100-årsjubileum nær Miland med utsikt mot Gaustatoppen. Foto: Øyvind Berg
	Info
Type	Industribane/sidebane
System	Énsporet elektrifisert bane
Status	Museumsjernbane
Utgangsstasjon	Mæl
Endestasjon	Rjukan
Antall stasjoner	4
	Drift
Åpnet	9. august 1909
Nedlagt	5. juli 1991
Eier	Norsk Transportaktieselskab (1909–1973); Hydro Transport (1973–1997); Stiftelsen Rjukanbanen (1997–2012); Norsk Industriarbeidermuseum (2012–)
Operatør(er)	Norsk Industriarbeidermuseum
Materielltyper	R.B. 1–3, 6–8 (El 7); R.B. 4–5 (El 6); Rj.B. 9–10; Rj.B. 14–15 (El 1)
	Teknisk
Kjørestrøm	10 kV AC, 16 ⅔ Hz (1911–1966); 15 kV AC, 16 ⅔ Hz (1966–)
Sporvidde	1 435 mm (normalspor)
Lengde	15,95 km
Minste kurveradius	180 m (56 m på Vemorksporet)
Største stigning	18 ‰ (55,6 ‰ på Vemorksporet)
Broer	3
Tunneler	1
	Rjukanbanen på Commons

Bla gjennom historikken interaktivt

← Forrige endring Neste endring →

Slettet innhold Innhold lagt til

VisuellWikitekst

På linje

Sideversjonen fra 24. sep. 2017 kl. 18:40

Rjukanbanen, opprinnelig Vestfjorddalsbanen, er jernbanestrekningen mellom Mæl (opprinnelig kalt Rollag) ved Tinnsjøen og Rjukan. Hele strekningen ligger i Vestfjorddalen i Telemark og er del av en sammenhengende transportkjede mellom Rjukan og Skien. Den ble åpnet i 1909, elektrifisert i 1911 som en av de første normalsporede jernbanen i Norge, og nedlagt i 1991. Banen var en privatbane eid og drevet av Hydro-selskapet Norsk Transportaktieselskab med banemerket Rj.B. (R.B. før 1921).

Navnet Rjukanbanen eller Rjukanbanene (flertall) ble opprinnelig brukt om alle jernbaneavsnittene mellom Rjukan og Notodden, mens det vi i dag definerer som Rjukanbanen het Vestfjorddalsbanen. Etter at Tinnosbanen ble overført til Tinnoset-Porsgrunnbanen i 1920 har betydningen av navnet gradvis blitt endret.

Rjukanbanen ble fra 1997 overført til Stiftelsen Rjukanbanen, som fra 2012 ble en del av Norsk Industriarbeidermuseum. Man er fra 2016 igang med turisttrafikk på sommerstid. Banen er en av bærebjelkene i UNESCOs Verdensarv-registrerte Rjukan-Notodden industriarv.

Historie

Rjukanbanen ble bygget i forbindelse med Norsk Hydro sine store fabrikkprosjekter på Rjukan. Det var behov for å få transportert råstoffer inn, og produkter ut til kysten. Byggingen av Vestfjorddalsbanen sammen med Tinnsjø jernbaneferge og Tinnosbanen til Notodden startet i 1907, etter at konsesjon ble gitt 17. juli. Driftselskapet Norsk Transportaktieselskab ble opprettet i juni 1907, og var de første fire årene deleid av en tysk investorgruppe ledet av Badische Anilin- und Soda-Fabrik.^[1] Da jernbaneforbindelsen ble åpnet av Kong Haakon VII den 9. august 1909, dannet den sammen med Østkanalen mellom Notodden og Skien en sammenhengende transportlinje på 130 kilometer. Banen var imidlertid åpen for interne transporter allerede 18. februar samme år.

Vestfjorddalsbanen ble åpnet for elektrisk drift 30. november 1911 som Norges andre normalsporede jernbane, snaut fem måneder etter Tinnosbanen som var den første. Den hadde en spenning på 10 kV, men ble oppjustert til 15 kV som ellers på det norske jernbanenettet 18. mars 1966. Den største linjeomleggingen på banen skjedde i 1912, da det ble anlagt en tunnel for å komme bak det planlagte Såheim kraftverk.

Banens driftssjef fra 1912 til 1929 var ingeniør Kristoffer Andreas Holmboe (1871–1956), som stod bak byggingen av Tinnosbanen. Rjukanbanen vil for alltid være knyttet til den moderne industriens inntog i Norge, men også til norsk krigshistorie. Kampen om tungtvannet under den andre verdenskrig ble avsluttet da norske sabotører senket dampferga DF «Hydro» på 430 meters dyp på Tinnsjøen 20. februar 1944.

Vemorksporet

Det 5,22 km lange sidesporet fra Rjukan stasjon til Vemork sto ferdig i januar 1909. Strekningen har en stigning på 257 meter, tilsvarende 50 ‰ i gjennomsnitt, men med største stigning på 55,6 ‰ og minste kurveradius på 56 meter, til sammenligning med strekningen fra Mæl til Rjukan som har største stigning 18 ‰ og minste kurveradius 180 meter.^[2] Flåmsbana, som siden Vemorksporet ble revet i 1991 er den bratteste normalsporede adhesjonsbanen i Norge, har til sammenligning største stigning på 55 ‰.

Nedleggelse og forsøk på museumsjernbane

Persontrafikken på banen ble nedlagt allerede 31. mai 1970, fordi trafikkbehovet etter hvert ble for lite. Rutene ble erstattet med busser fra det lokale busselskapet Tinn Billag, som fortsatt korresponderte med fergene.^[3]

4. juli 1991 gikk siste ordinære tog på Rjukanbanen, og banen ble offisielt nedlagt 5. juli. Norsk Hydro hadde flyttet produksjonen til andre steder, og hadde ikke lenger behov for et storstilt transportsystem. Sporet fra Rjukan opp til Vemork ble revet kort tid etter at trafikken på Rjukanbanen ble innstilt. Etter 1991 er det gjort forsøk på å drive Rjukanbanen som museumsjernbane.

Per 31. desember 2012 tok Norsk Industriarbeidermuseum over ansvaret og eierskapet av jernbaneanlegget, med materiell og bygninger.^[4]

Fredning og verdensarv

Anlegget ble fredet av Riksantikvaren i 2014 og i 2015 ble det skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste som del av Rjukan-Notodden industriarv.^[5] Rjukanbanen startet med regulær turisttrafikk med kjøring to dager i uka fra juli 2016, og dermed var en drøm realisert for Rjukanbanens venner, som har tatt seg av og sett etter anlegget etter at driften ble stoppet i 1991.

Linjekart

Tegnforklaring
	21,22 km	Vemork sidespor fjernet 1991	560 moh.
		Rjukan Salpeterfabrikker
	15,95 km	Rjukan (1909)	303 moh.

	15,23 km	Såem (242 m)
		Svaddevegen
	14,44 km	Måna (41,4 m)
	13,81 km	Ingolfsland (1909)	277 moh.
	13,35 km	Tveito (1953)
	12,70 km	Svaddevegen
	12,60 km	Bjørkhaug (1953)
		Svadde
	10,47 km	Fv651Fylkesvei 651 Øyan
	10,37 km	Måna (ca. 50 m), fjernet sidespor
	10,34 km	Mår kraftverkskanal (11 m)
	10,12 km	Øverland (1909)	254 moh.
	9,29 km	Moflotvegen
	6,50 km	Skeie (1953)
	4,44 km	Miland (1909)	208 moh.
	4,25 km	Måna (41,4 m)
	3,84 km	Rollagvegen
	2,39 km	Kanalen (ca. 18 m)
	1,10 km	Buslåtten (1953)
	0,70 km	Rollagåna (11 m)
		37Fylkesvei 37
	0,39 km	Mæl (1909)	192 moh.
		over Tinnsjø til Tinnoset på Tinnosbanen (ca. 30 km)

Se også

Referanser

^ Payton & Lepperød, s. 28.
^ Payton & Lepperød, s. 32–34.
^ Payton & Lepperød, s. 166.
^ «Organisasjon». Norsk Industriarbeidermuseum. Besøkt 9. februar 2016.
^ «Rjukanbanen». Riksantikvaren. Arkivert fra originalen 17. februar 2016. Besøkt 9. februar 2016.

Litteratur

Payton, Gary; Lepperød, Trond (1995). Rjukanbanen: på sporet av et industrieventyr. Maana forlag. ISBN 82-993549-1-9.
Jan Roger Birkelund: Rjukanbanen 100 år (1909–2009), 2009
Thor Bjerke, Finn Holom (2004). Banedata 2004. Hamar / Oslo: Norsk Jernbaneklubb / Norsk Jernbanemuseum. s. 294–295. ISBN 82-90286-28-7.

Eksterne lenker

(en) Offisielt nettsted
(en) Rjukanbanen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) «Rjukanbanen». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
Stiftelsen Rjukanbanen
Rjukanbanen – på sporet av et industrieventyr
Postkort: Saaheim Jernbanestation
Postkort: Fra Rjukanbanens aabning
Poststempler fra Rjukanbanen
Rjukanbanen i openstreetmap.org

[FOOTNOTEPaytonLepperød28-1] Payton & Lepperød, s. 28.

[FOOTNOTEPaytonLepperød32–34-2] Payton & Lepperød, s. 32–34.

[FOOTNOTEPaytonLepperød166-3] Payton & Lepperød, s. 166.

[Vemork-org-4] «Organisasjon». Norsk Industriarbeidermuseum. Besøkt 9. februar 2016.

[Riksantikvaren-5] «Rjukanbanen». Riksantikvaren. Arkivert fra originalen 17. februar 2016. Besøkt 9. februar 2016.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

@@ Linje 40: / Linje 40: @@
 Vestfjorddalsbanen ble åpnet for elektrisk drift 30. november 1911 som Norges andre normalsporede jernbane, snaut fem måneder etter Tinnosbanen som var den første. Den hadde en spenning på 10&nbsp;kV, men ble oppjustert til 15&nbsp;kV som ellers på det norske jernbanenettet 18. mars 1966. Den største linjeomleggingen på banen skjedde i 1912, da det ble anlagt en tunnel for å komme bak det planlagte [[Såheim kraftverk]].
-Banens driftssjef fra 1912 til 1929 var ingeniør [[Kristoffer Andreas Holmboe]] (1871–1956), som stod bak byggingen av Tinnosbanen. Rjukanbanen vil for alltid være knyttet til den moderne industriens inntog i Norge, men også til norsk krigshistorie. Kampen om [[tungtvann]]et under den [[andre verdenskrig]] ble avsluttet da norske sabotører senket dampferga «Hydro» på 430 meters dyp på Tinnsjøen 20. februar 1944.
+Banens driftssjef fra 1912 til 1929 var ingeniør [[Kristoffer Andreas Holmboe]] (1871–1956), som stod bak byggingen av Tinnosbanen. Rjukanbanen vil for alltid være knyttet til den moderne industriens inntog i Norge, men også til norsk krigshistorie. Kampen om [[tungtvann]]et under den [[andre verdenskrig]] ble avsluttet da norske sabotører senket dampferga [[DF «Hydro»]] på 430 meters dyp på Tinnsjøen 20. februar 1944.
 === Vemorksporet ===
@@ Linje 46: / Linje 46: @@
 === Nedleggelse og forsøk på museumsjernbane ===
+Persontrafikken på banen ble nedlagt allerede 31. mai 1970, fordi trafikkbehovet etter hvert ble for lite. Rutene ble erstattet med busser fra det lokale busselskapet [[Tinn Billag]], som fortsatt korresponderte med fergene.{{Sfn|Payton|Lepperød|s=166}}
-. juli 1991 gikk siste ordinære tog på Rjukanbanen. Norsk Hydro hadde flyttet produksjonen til andre steder, og hadde ikke lenger behov for et storstilt transportsystem. Sporet fra Rjukan opp til Vemork ble revet kort tid etter at trafikken på Rjukanbanen ble innstilt. Etter 1991 er det gjort forsøk på å drive Rjukanbanen som museumsjernbane.
+. juli 1991 gikk siste ordinære tog på Rjukanbanen, og banen ble offisielt nedlagt 5. juli. Norsk Hydro hadde flyttet produksjonen til andre steder, og hadde ikke lenger behov for et storstilt transportsystem. Sporet fra Rjukan opp til Vemork ble revet kort tid etter at trafikken på Rjukanbanen ble innstilt. Etter 1991 er det gjort forsøk på å drive Rjukanbanen som museumsjernbane.
 Per 31. desember 2012 tok [[Norsk Industriarbeidermuseum]] over ansvaret og eierskapet av jernbaneanlegget, med materiell og bygninger.<ref name="Vemork-org">{{Kilde www |url = http://vemork.visitvemork.no/organisasjon/|tittel = Organisasjon|besøksdato = 2016-02-09|utgiver = Norsk Industriarbeidermuseum}}</ref>

v d r Jernbanestrekninger i Norge
Baner med persontrafikk	Arendalsbanen Askerbanen Bergensbanen Bratsbergbanen Dovrebanen Drammenbanen Flåmsbana Follobanen Gardermobanen Gjøvikbanen Hovedbanen Jærbanen Kongsvingerbanen Meråkerbanen Nordlandsbanen Ofotbanen Randsfjordbanen Raumabanen Rørosbanen Spikkestadlinjen Stavne–Lerkendal Sørlandsbanen Vestfoldbanen Østfoldbanen Vestre linje Østre linje
Baner og sidelinjer med regelmessig annen trafikk	Alnabanen Brevikbanen Dalane–Suldallinjen Kirkenes–Bjørnevatnbanen Lerkendal–Leangen Loenga–Alnabrulinjen Solørbanen Roa–Hønefosslinjen Skøyen–Filipstadlinjen
Baner og sidelinjer uten regulær trafikk	Bergen–Minde Hønefoss–Hen Nelaug–Simonstad Numedalsbanen Rakkestad–Sarpsborg Tinnosbanen Valdresbanen Voss–Palmafoss
Museumsbaner	Krøderbanen Lommedalsbanen Rjukanbanen Setesdalsbanen Thamshavnbanen Urskog–Hølandsbanen Gamle Vossebanen
Nedlagte baner	Aurabanen Bergen gamle stasjon–Midttun Fagernes–Bjørgo Farriseidet–Oklungen–Eidanger Flekkefjordbanen Grimstadbanen Hafslundbanen Hardangerbana Havnebanen Holmestrand–Vittingfossbanen Hortenlinjen Kalvskindet–Heimdal Kragerøbanen Lierbanen Lillesand–Flaksvandbanen Namsosbanen Nesttun–Osbanen Rollag–Rødberg Røykenvikbanen Setesdalsbanen Skotfoss Bruks jernbane Skreiabanen Solbergfossbanen Sperillbanen Sulitjelmabanen Treungenbanen Tønsberg–Eidsfossbanen Vestmarkabanen Ålgårdbanen
Planlagte baner	Grenlandsbanen Ringeriksbanen InterCity Kategori:Planlagte jernbanestrekninger i Norge