Arkeologer og konservatorer fra Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo gravde ut Brunstad-graven i det som tidligere het Stokke i 2014.

Arkeologenes morsomste funn:
– Jeg ble helt svett av alt ansvaret

Arkeolog Gaute Reitan gravde fram noen av de eldste menneskebeina som er funnet i Norge.

Publisert

Arkeologenes morsomste funn

I sommer spør vi arkeologene om å dele sine morsomste funn. 

Sommeren er høysesong for arkeologiske utgravinger, og det er nå mange store oppdagelser gjøres. 

Noen ganger kreves det år med planlegging og graving før noe spektakulært dukker opp, andre ganger snubler de over skattene helt tilfeldig. Begge typer funn er gull verdt for vår forståelse av fortiden.

(Illustrasjon: Shutterstock / NTB)

– Jeg ble helt svett av alt ansvaret, sier Gaute Reitan.

Han og arkeolog-kollegaene fant graven til et steinaldermenneske.

– Vi vet mye mer om steinalderen etter det funnet, sier han.

– Mange ser for seg at steinaldermenneskene var litt apeaktige, ikke hadde språk og gikk litt fremoverlent. Men det er ikke tilfelle, sier Gaute Reitan, tidligere utgravingsleder på Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo.

Først måtte de få fram beinrestene.

– Dårlig bevarte og myke bein skulle ut av den betongharde sanden de var kapslet inn i, sier han.

Men arkeologene skulle få betalt for strevet.

De kom over noen av de eldste menneskebeina som er funnet i Norge.

Som regel bare stein og flint

– Funnet var ekstra morsomt fordi det var intakte menneskebein fra en forseggjort grav, sier Reitan.

Selv om beina hadde konsistens omtrent som smeltet brunost, var de godt bevart i steinalder-målestokk. De hadde ligget der i 8.000 år.

– Vi finner som regel bare stein og flint fra den tiden, sier Reitan.

Det er en grunn til at tiden kalles steinalder. Organisk materiale som bein, skinn og tre har gjerne råtnet bort for lengst.

Men her lå menneskebeinet gravd ned inntil et fuktig berg. Så ble det trygt kapslet inn i knallhard sand.

– Bein gjør at vi kan undersøke DNA-et og få informasjon om hvem som tok turen hit etter istiden, sier Reitan.

Steinaldermennesker og jåleri

Gravstedet sier også noe om ritualene og levemåtene deres.

– For det første har noen brukt tid på å spa et digert hull i bakken. Deretter ble den døde plassert med beina tett sammen, muligens knyttet for å holde dem i den posisjonen, sier han.

Arkeologene fant også spor etter annet organisk materiale.

– Graven var kanskje fôret med elgskinn, sier Reitan.

Den døde var sannsynligvis blitt pyntet.

– Noe antrekk var ikke bevart, men vi kan se for oss et antrekk av veldig stilig skinn- og pelsverk, kanskje pyntet med både fjær og snegleskall, forklarer Gaute.

Han forteller at vi mennesker jålet oss til og var kreative også i forhistorisk tid.

En studie fra universitetet i Cambridge viser hvordan steinalderfolk festet perler laget av elgtenner til klærne sine.

– De laget en fin lyd under dans og kan tolkes som rytmeinstrumenter, sier Reitan.

Flintstone og dårlig formidling

Reitan sier at den populære oppfatningen av steinaldermennesker ofte er preget av enkle stereotypier.

Det kan vi nok takke Hollywood-filmer og tegneserier som «Flintstone» for.

– Mange ser for seg at steinaldermenneskene var litt apeaktige, ikke hadde språk og gikk litt fremoverlent. 

Men det er ikke tilfelle.

– De så ut som deg og meg, pyntet seg i sin flotteste stas og ble gravlagt med omsorg, forklarer han.

Han sier at han og arkeologkollegaene kanskje har gjort en for dårlig formidlingsjobb.

– De var vanvittig dyktige håndverkere, både når det gjaldt å lage klær og våpen og redskaper av ymse slag, sier Gaute.

Det er kunnskap vi ikke skal kimse av.

– Det skjer fort når vi først og fremst fokuserer på de få gjenstandene som har klart seg, sier han.

Han mener at en bør vise at steinaldermennesker var like komplekse og varierte som oss, med egne moter, teknologier og sosiale strukturer.

Et kjempeansvar

– Hva slags ansvar kjenner en på under slike utgravinger?

– Et så sjeldent og betydningsfullt funn kommer med en enorm forpliktelse til å håndtere det på best mulig måte, sier han.

Ett feilslag med meiselen, og funnet kan falle sammen.

De forhørte seg med det internasjonale fagmiljøet om hvordan de skulle håndtere funnet best mulig. 

– Vi var et godt team som sammen fikk berget et helt eksepsjonelt funn på en god måte, sier han.

Ötzi ble funnet i Alpene mellom Italia og Østerrike. Arkeolog Gaute Reitan håper på et liknende funn i norske snøfonner.

Norsk versjon av Ötzi

– Hva er ditt drømme-funn?

– Det er et godt spørsmål. Svaret er nok en norsk versjon av Ötzi, sier Reitan.

Ötzi, også kalt ismannen, ble funnet i Alpene mellom Italia og Østerrike.

– Han ble kapslet inn i is og har ligget mumifisert i permafrost i mange tusen år. Man ser at han har vokst opp på ett område og så flyttet seg videre, sier han.

Magesekken viser hva det siste måltidet var og sannsynligvis hvor han spiste det.

Ismannen gir oss dermed en unik mulighet til å studere et menneske fra fortiden på detaljnivå.

– Tenk å kunne gjøre et slikt funn her i en norsk snøfonn, sier han.

———

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

Få med deg ny forskning

 

Powered by Labrador CMS