Hopp til innhold

Apostelen Paulus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Apostelen Paulus
apostel
Fødtשאול התרסי, Saulus Tarsensis
ca 515
Tarsus/Tyrkia
Dødca. 67
Roma/Italia
BeskjeftigelseSkribent, teolog, misjonær, geistlig, rabbiner, reisende, håndverker Rediger på Wikidata
Embete
NasjonalitetRomerriket[1]
Saligkåret-
Anerkjent avAlle kristne
Festdag25. januar (omvendelsen, 29. juni (Peter og Paulus)
Se ogsåEkstern biografi
VernehelgenDen katolske presse, kvinnelige arbeidere, teologer og sjelesørgere, vevere, teppevevere, salmakere, teltmakere, seilere, kurvmakere, mot giftige slanger, øresykdommer, krampe og frykt for regn og hagl, for regn og markens grøde
I kunstenMed sverd og bok

Apostelen Paulus (Saulus, født ca. 10 e.Kr. i Tarsus, død ca. 67 i Roma) var en av oldkirkens apostler, og forfatter av flere brev som er inkludert i Det nye testamente. Han regnes for å ha vært en av de første kristne misjonærer og en av de første teologer. Hans teologi la grunnlaget for den moderne kristendom. Den viktigste kilde til kunnskap om ham er hans egne brev, dernest Apostlenes gjerninger.

Statue av Apostelen Paulus foran Peterskirken i Vatikanet

Hans far var jøde av Benjamins stamme, og romersk borger. Paulus ble oppdratt i en streng fariseisk tradisjon. Hans morsmål var arameisk og gresk, og i tillegg lærte han hebraisk. I ungdommen fikk han religionsundervisning fra en berømt rabbiner, Gamaliel, i Jerusalem. Han ble også utdannet som teltmaker.

Omkring 35 var han til stede da Stefanus ble steinet til døde. Han var vitne, men samtykket i handlingen (Apg. 7,58). Han søkte deretter å bekjempe de kristne, og deltok i arbeidet med å fange kristne ledere. Mens han var på vei til Damaskus for å drive forfølgelser der, ble han ifølge Apostlenes gjerninger (kap. 9 og 22) blindet av et plutselig syn, og han falt til jorden og hørte en røst som sa til ham: «Saul! Saul! Hvorfor forfølger du meg?» Saulus sa: «Hvem er du, Herre?» Stemmen svarte: «Jeg er Jesus, han som du forfølger. Men stå opp og gå inn i byen, så skal det bli deg sagt hva du har å gjøre!» Mennene som reiste sammen med ham ble forskrekket, for de hørte røsten men så ingen ting (ev. så de lyset, men hørte ikke røsten, slik det fortelles i kap. 22). Denne hendelsen feires 25. januar som festen for Apostelen Paulus' omvendelse.

Paulus' omvendelse

[rediger | rediger kilde]
Caravaggios maleri «Paulus’ omvendelse» fra 1601.

Han ble blind etter synet, og fikk synet tilbake først da han nådde Damaskus. Der ble han døpt av Ananias, og fikk Den hellige ånd. Etter dette forkynte han evangeliet for jødene rundt om i synagogene. Da han vendte tilbake til Damaskus var hans jødiske fiender så truende at han måtte flykte om natten. Noen brødre firet ham ned fra bymuren i en tøykurv.

Paulus reiste til Jerusalem for å treffe Peter. Han ble tatt imot av sin gamle venn Barnabas. Apostlene var skeptisk til Paulus, fordi de kjente hans ry som kristenforfølger, men etter at de fikk forklart at han hadde omvendt seg til Jesus, ble de glade. I Antiokia ble det samlet inn penger til menigheten i Jerusalem, som var rammet av hungersnød, og Paulus fikk sammen med Barnabas i oppdrag å overbringe pengene. Han startet etter dette sine store misjonsreiser.

I tillegg til det som er kjent om hans liv fra Apostlenes gjerninger og bemerkninger i brevene finnes det også en rik apokryfisk litteratur om hans liv og virksomhet. Noen av disse beretningene kan være autentiske, mens andre, slik som Paulus og Teklas gjerninger, har et mer litterært preg.

Misjonsreisene

[rediger | rediger kilde]
Paulus misjonsreiser

Omkring 45 startet hans misjonsreiser.

Etter tolv år vendte han tilbake til Jerusalem, der det oppsto slik uro at den romerske kommandanten arresterte ham. Etter å ha sittet i fengsel i Cæsarea i to år ble han, som en romersk borger hadde rett til, sendt til Roma for å legge fram sin sak for keiseren. Under reisen led han skipbrudd ved Malta, og han kom ikke fram før i 61.

Han ble satt i husarrest i Roma, en tilstand som varte i to år. Forholdene var nokså milde, for han fikk ta imot besøk og han skrev brev. Det er uklart hva som skjedde etter dette. Det er mulig at han straks ble dømt og henrettet, eller at han ble løslatt og reiste til Efesos og muligens til Spania. Pave Klemens I forteller at det var dette som skjedde, og hans nedtegnelser fant sted bare omkring 30 år etter Paulus' død.

Død og gravleggelse

[rediger | rediger kilde]
Halshoggingen av apostelen Paulus av Enrique Simonet 1887.

Paulus ble på et tidspunkt, enten rett etter perioden i husarrest eller etter en periode som fri mann, framstilt for keiser Nero, og dømt til døden. Han satt i ni måneder under forferdelige forhold i Mamertinerfengselet i Roma, før han ble henrettet. Keiser Konstantin bygde en kirke over hans grav, som med tiden har blitt utvidet til St. Paul utenfor murene, en av Romas største kirker. I 2006 ble det kjent at en sarkofag med hans navn var funnet i denne kirken.[2] Det var i Pauluskirkens kapell at Birgitta av Vadstena fikk en visjon om at Kristus talte til henne fra korset. En statue av Birgitta står i kapellet.

Det er relikvier fra ham i en rekke kirker i flere land. De viktigste er i St. Paul utenfor murene, Peterskirken og Laterankirken.

Paulus' skrifter

[rediger | rediger kilde]
«Apostelen Paulus brev» av Valentin de Boulogne, c. 1618 - 1620.
Se hovedartikkel: Paulus brev

Paulus var en av de viktigste teologer og misjonærer i urkirken. Han grunnla menigheter i Lilleasia og Hellas, og var deres og andre menigheters lærer. For å kommunisere med menigheter han hadde grunnlagt og hatt kontakt med skrev han brev. Tradisjonelt regnes 13 brev for å være forfattet av Paulus, men i dag er det bred enighet i forskningen at bare syv av disse har Paulus som opphavsmann.[3] Disse 7 brevene regnes som brev som sikkert er skrevet av Paulus:

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Apostlenes gjerninger[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Aftenposten, 12.12.2006 «- Dette er Paulus' grav»
  3. ^ Reidar Hvalvik/Terje Stordalen, Den store fortellingen. Om Bibelens tilblivelse, innhold, bruk og betydning., Det Norske Bibelselskap, Oslo, 1999. Side 275.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Wikisource har originaltekst relatert til denne artikkelen: